Svar fra Bama Gruppen AS om etisk matvarehandel. 

Etisk matvarehandel.

Takk for interessant brev datert 23.april 2012! Det er flott å se at du - dere - engasjerer deg/dere i forhold til rettferdighet, menneskerettigheter, og fattigdomsbekjempelse.  Innen disse områdene er det virkelig mye å ta tak i.

Som en av de norske bedrifter med størst kontaktflate internasjonalt, møter vi på mange utfordringer. Vi kjøper produkter fra 80 land, med ulike kulturer, ulik infrastruktur og  ulike politiske systemer.

Vi har valgt ikke å ta politiske vurderinger i forhold til vår innkjøpspraksis - utover de anbefalinger og retningslinjer som norske myndigheter har. Men vi har på den annen side engasjert oss såpass sterkt i forhold til hvordan vi kjøper varer i disse 80 landene at det har fått anerkjennelse fra Utenriksdepartementet. Som følge av dette, ble det for noen år siden etablert en MoU som heter ”Avtale om strategisk samarbeid om sosial dialog som kommersiell strategi og virkemiddel for økt handel og redusert fattigdom mellom Utenriksdepartementet (UD) og BAMA”. Denne har vi -som nevnt ovenfor - hatt i noen år allerede, og vi ser nå at vårt arbeid gir klare resultater i flere land, f.eks i Ecuador, Costa Rica (se YouTube:  http://youtu.be/sIPquav8liY  ) , Sør-Afrika, India – og Det palestinske området.

Vi er en kommersiell aktør, og tar et etisk ansvar i den handelesvirksomheten vi er involvert i. Vi har i flere år hatt en klart definert metode vi arbeider etter i de land vi kjøper varer fra - og som går under begrepet sosial dialog.  Vårt engasjement og «våre fotavtrykk» rundt i verden følges løpende av en rekke organisasjoner. Også andre - nasjonalt og internasjonalt - gir tydelig uttrykk for at vårt etiske engasjement og vår tilnærming er reell, etterprøvbar og ekte. Jeg kan her kort referere til UD, LO, IEH, ILO, Amnesty International, BananaLink - for å nevne noen - som alle i skrift har uttalt seg om Bamas modell og engasjement.

Sosial dialog er prosess. Det er å involvere og respektere mennesker og de aktørene man arbeider sammen med - lokalt. Det er å anerkjenne at en del forhold vil det ta tid å endre. Men det betyr også at man forventer at endringer vil skje. Uten endringer, eller vilje til å endre seg, kan forretningsrelasjoner risikere å bli avsluttet. Vi har ikke for vane å gjøre dette - vi har - «i min tid» kun gjort dette i ett tilfelle - der en leverandør ikke ville akseptere at det er noe som heter fagforeningsfrihet. I alle våre øvrige handelsrelasjoner arbeider vi langsiktig med forbedringsarbeid - mao med prosesser som går over tid.

I forhold til Israel og Det palestinske området, har vi i lang tid hatt en klar strategi: Vi følger norske myndigheters holdning til Israel, og til Det palestinske området. Det innenbærer for Bama at vi:

-  kun kjøper israelske produkter som er produsert innenfor grensene fra før krigen i 1967.

-  kun kjøper fra produsenter vi kjenner, og vi har full sporbarhet tilbake til hvert enkelt jorde. Vi besøker jevnlig våre produsenter i Israel, og i andre land der vi kjøper varer.

-  for snart 4 år siden initierte et samarbeid med palestinske produsenter, sammen med vår israelske hovedleverandør, Mehadrin. Dette samarbeidet har vært tildels meget krevende på flere nivå, men det er under utvikling! En av utfordringene har vært at produktkvaliteten ikke har vært på et akseptabelt nivå for det norske markedet. Vi har besøkt leverandøren flere ganger og gitt råd i forhold til produksjonen. Som ledd i denne forbedringsprosessen planlegger vi for at to palestinske agronomer skal få visum til Norge, og være utplassert hos norske produsenter i en måneds tid for å få innsikt i hvordan norske produksjons- og kvalitetskrav er for produsenter som leverer til Bama. Våre initiativ i forhold til Israel og det palestinske området er kort beskrevet i en film som finnes på YouTube, se følgende link: http://youtu.be/i104UhbUooQ. Som det vil framgå av filmen, gir den palestinske representanten Mazen Sinokrot (tidligere finansminister i en av Yasser Arafats regjeringer) uttrykk for betydningen av initiativet: det bidrar til at palestinere får aktivt tatt i bruk arealer som i dag ligger brakk, og der det kan risikeres at israelske settlere tar seg til rette. Mazen Sinokrot sier at vårt samarbeid er et eksempel som vil bli brukt inn i mot fredsprossesen. Det er imidlertid p.t. ikke mulig å få en direkte avtale mellom Bama og PalGarden (Mazen Sinokrots selskap) pga sikkerhetsvurderinger av logistikken fra Vestbredden til utskipningshavn. Men, pga samarbeidet har det kommet i gang handel - som nå også andre land har kopiert (UK, Sverige, Holland).

Jaffa appelsiner,   er - som sikkert kjent  - en relativt gammel appelsinvariant som heter Shamouti, som har sitt navn etter datidens viktigste utskipningshavn, og som idag nesten utelukkende produseres og eksporteres på land som er innenfor Israels anerkjente grenser. Noe produksjon finnes også på Gaza stripen, men det er et beskjedent volum og beregnet for lokalt forbruk. Shamouti er en appelsinvariant som kan komme i ulike merker, men Jaffa er i dag det klart største. Slikt sett vil kanskje ikke en boikott av Jaffa-merkede appelsiner ha den tilsiktede effekt, appelsiner kan endre merker - men problemet man søker å løse vil bestå. Det neste logiske trekk vil da muligens  bli å boikotte alle israelske varer. Det er ikke i tråd med gjeldene norsk utenrikspolitikk - og gjennom det god samarbeidet vi har med både UD og det norske Representasjonskontoret i Ramallah omkring disse temaene - har vi valgt å legge oss på UD's linje i dette spørsmålet.

Salget av Jaffa appelsiner gjennom Bama har forøvrig vært noe nedadgående de senere årene, og andre sorter og opprinnelser - og prisprofiler - kommer sterkere inn. Forbrukeren har derfor et valg - til å kjøpe israelske Jaffa, eller egyptiske, eller spanske appelsiner i den aktuelle sesongen. Vi har et mål om å gi forbrukere valg, og dersom Rønningen Folkehøgskole ikke ønsker Jaffa appelsiner så vil  vi kunne tilby alternative kvaliteter, opprinnelser og priser. 

Vi kjenner til at merkevaren Jaffa er omdiskutert, og at den også er en del av den pågående konflikten. Jeg er ikke enig i din formulering om at varen ble «stjålet av Israelske selskaper» - jeg tror vi her må se dette som en del av de historiske begivenhetene som fant sted i 1947-1949. Og slik jeg kjenner historien, ble Israel opprettet av FN i 1947, ble selvstendig i 1948, og deretter angrepet av palestinere med støtte fra omkringliggende land. Israel vant denne krigen, og mange palestinere flyktet som en konsekvens, og vi fikk desverre det palestinske flykningeproblemet. Som følge av denne krigen utvidet Israel grensene som ble trukket i FN-resolusjonen.  I tråd med norsk politisk linje forholder vi oss til de internasjonalt anerkjente grensene, og den - naturligvis - lovlige produksjon som foregår der. Samtidig ønsker vi også å bidra til at palestinske bønder og eksportører skal få tilgang til markeder som vårt.

Dette er ikke «dagligdags». Vår tilnærming til den vanskelige situasjonen mellom  Israel og de palestinske selvstyremyndighetene , og vårt initiativ til et samarbeid mellom Bama, en israelsk eksportør og en palestinsk produsenteksportør kom som en overraskelse for israelske Mehadrin og palestinske PalGarden. Det var også noe nytt for norske myndigheter. Det norske Representasjonskontor uttrykte i den sammenheng i februar 2010 (1 1/2 år etter at samarbeidet startet) følgende:

«Etter Representasjonskontorets oppfatning er dette et meget spennende treparts-samarbeid. Foreløpig er det kun i startfasen men selskapene gir alle uttrykk for langsiktighet og vilje til å utvikle samarbeidet videre. Det er en sentral målsetting for Norge, bl.a. gjennom formannskapet i AHLC, å arbeide for lettelser i bevegelsesrestriksjonene i de palestinske områdene. I dette tilfellet ser vi at press fra enkelte selskaper kan bidra i riktig retning. Dersom et slikt samarbeid lykkes kan det kanskje også danne eksempel for andre selskaper og andre bransjer.»

Representasjonskontorets tenkning om at «et slikt samarbeid... kan danne eksempel for andre selskaper» har vist seg å være riktig. Og eksemplet blir fulgt av store europeiske dagligvarekjeder som har sett de mulightene som har åpnet seg i kjølvannet av  samarbeidet mellom PalGarden, Mehadrin og Bama.

En eventuell boikott av israelske varer vil derfor også ramme den muligheten som ligger for å øke palestinsk jordbruksproduksjon. Vårt mål er å få til en direkte import av palestinske kvalitetsprodukter til det norske markedet. Fra 2013 håper vi også å få til direkte import av produkter fra Gaza.

Hva er det så vi engentlig har sagt i denne mailen? Jo, at vi vil fortsette å importere israelske produkter fra grensene fra før 1967 i tråd med norske myndigheters råd, og samtidig bidra til fortsatt å bygge opp en direkte kontakt med palestinske produsenter. Det må du gjerne rapportere videre!

Oslo, 6.mai 2012

Mvh Øyvind Briså

Konserndirektør

Brevet til Bama Gruppen AS om oppfordring til boikott av israelske varer

Etisk matvarehandel

Jeg er elev ved Rønningen Folkehøgskole i Oslo.  Jeg går globallinja T/R Verden som fokuserer på rettferdighet, menneskerettigheter, internasjonal politikk og fattigdomsbekjempelse.  I løpet av året har vi reist i Afrika og Palestina og stått i solidaritet med undertrykte folk begge steder.


Som elev på Rønningen folkehøyskole bor og spiser jeg på skolen, og er prisgitt matvarene som blir levert gjennom skolens innkjøpsordninger, og kan ikke ta dirkete valg av varer i butikk.

Bakgrunnen for dette brevet er at jeg fikk servert Jaffa-appelsiner fra Augusta Arnesen AS  på Rønningen folkehøyskole. Etter snakk med flere av skolens elever og ansatte kom vi fram til at det er uhørt at vi fikk servert et israelsk produkt. Jeg kontaktet bedriften og fikk beskjed om at deres frukt og grønt blir levert av sin hovedsamarbeidspartner, Bama Gruppen AS. Derfor tar jeg nå kontakt med Bama Gruppen AS slik at jeg kan fortelle hvorfor det er uhørt med israelske produkter, og videre formidle vårt ønske om at disse uetiske produktene kuttes ut.

Staten Israel har siden 1967 okkupert det palestinske området i Midtøsten. Etter at Israel ble etablert i 1948 har det vært flere kriger som har drevet en stor del av den palestinske befolkningen på flukt. Disse flyktningene har søkt tilflukt i nabolandene Syria, Libanon og Jordan. I henhold til FNs resolusjon 194, som er rettet direkte mot palestinske flyktninger, har de full rett til å vende tilbake. Dette etterkommer ikke Israel.

Genévekonvensjonen 4 artikkel 49 sier tydelig at det er ulovlig å flytte egen bosetning inn på okkupert område. Konvensjonene skal sikre humanitær folkerett, og er utarbeidet av hjelpeorganisasjonene Røde kors, Den røde halvmåne og Den røde krystall. Hvis det blir begått brudd på konvensjonene i landene som har signert, er staten selv  pliktig til å la det få konsekvenser.

Genévekonvensjonene er underskrevet av om lag 200 land, deriblant Israel. Israel okkuperer og flytter sin egen befolkning inn på palestinsk område, i bosetninger som strider med folkeretten. I Israel-Palestina jobbes det mot en tostatsløsning. Mens denne prosessen foregår blir det bygget flere og flere israelske bosetninger i det palestinske landområdet, og framtidens palestinske stat blir med dette mindre for hver dag. Se for deg at du har en kake du skal dele med verdens sterkeste mann. Mens dere forhandler om delingen av kaken, sitter han og spiser av den, og hva kan du gjøre med det?

For å vise verdenssamfunnet og Israel at man ikke godtar at landet bryter FNs resolusjoner og vedtak, må samarbeidet med Israel kuttes frem til de følger bestemmelsene som er gjort. Målet er å svekke en overlegent sterkere stat, slik at de føler seg presset til å forhandle med Palestina om en rettferdig fred.

Boikott

En boikott kan i første omgang høres drastisk ut, kanskje til og med en hindring for fredsforhandlinger. Slik er det ikke. En boikottprosess er aldri første alternativ, men ropet om hjelp og oppmerksomhet rundt Midtøsten kom først i 2005 da Palestina hadde vært under full okkupasjon i nesten 40 år. Dette ropet om hjelp kom fra om lag 170 palestinske organisasjoner som anså situasjonen som desperat for det palestinske folket.

Det som gir motivasjon til boikott er at det fungerer som effektivt, ikke-voldelig pressmiddel. Et tydelig eksempel på dette er Sør-Afrika som var under apartheid-regime over flere tiår. Kirkene i Sør-Afrika ønsket hjelp fra verdenssamfunnet, og i løpet av 70-tallet begynte boikotten å tre i kraft. I starten var det ikke noe som tydet på at boikotten skulle hjelpe, og store selskaper investerte fortsatt mye i apartheid-staten for å bygge sin egen kapital. I løpet av årene fikk boikottprosessen mer oppmerksomhet, og regimet ble lagt under press. Dette var i stor grad med på å avskaffe det rasistiske styret, og i 1990 ble apartheid-forkjemperen Nelson Mandela satt fri.

BDS

BDS(Boycott, Divestment and Sanctions)-bevegelsen er et svar på ropet om hjelp i 2005. I 2007 ble bevegelsen stiftet og hadde, og har fortsatt, som mål å nå ut globalt og internasjonalt. Den har som mål å legge press på staten Israel fram til de følger folkeretten og internasjoale bestemmelser. BDS-kampanjen omhandler tre punkter: Boikott, trekke investeringer og sanskjonere Israel.

Denne bevegelsen handler i stor grad om et samarbeidskutt med staten Israel, kutt i samarbeid med israelske institusjoner og å trekke de investeringene stater har i Israel. Det norske pensjonsfondet har investeringer i israelske selskaper, men har under press fra BDS-kampanjen trukket seg ut av flere av disse bedriftene, blandt andre Africa Travel, Danya Cebus og Elbit system. Dette er en god start, men det er fremdeles en lang vei igjen å gå. På boikottfronten er det et ønske om at selskaper og kjeder slutter å selge produkter som kommer fra Israel. Her har nylig Vita-kjeden gått fram som et godt eksempel og fjernet det israelske produktet Ahava, som er produsert på okkupert område. Dette har stor betydning ettersom Vita er den største importøren av disse produktene i Norge. Produktet Ahava står også oppført på siden www.whoprofits.org, en organisasjon som informerer om selskapers og produkters involvering i Israel.

Foreløpig er ikke Bama ført opp, men ettersom Bama importerer Jaffa-appelsiner, i tillegg til annet frukt og grønt som kommer fra staten Israel, burde de vært oppført. Jaffa-appelsiner, produktet vi fikk levert på skolen, var ett av de palestinske bøndenes mest symbolske eksportvarer før inndelingen av landområdet i 1948. Etter inndelingen ble varen  stjålet av Israelske selskaper, og palestinske bønder ble nektet å dyrke og eksportere appelsinene. Det er trist at Bama fortsatt importerer et palestinsk produkt som er stjålet av Israel, kun for sin egen inntekt, og legger det i fruktskålen på skolen jeg går på. Derfor er boikott av Jaffa-appelsinene et flott tiltak for Deres bedrift for å kunne stå fram som et rent og rettferdig selskap som ikke støtter okkupasjon og undertrykkelse. Hvis det blir sett på som problematisk for bedriften ønsker jeg gjerne å få vite hvorfor, og hvordan vi kan løse det. Jeg betaler for skolen og maten som kommer til oss. Derfor er dette noe jeg kommer til å jobbe med å få igjennom, da jeg ikke ønsker å støtte israelsk økonomi. Bama er en seriøs kjede, noe som gjør at jeg også ønsker å rapportere kjeden til www.whoprofits.org slik at kundene kan blir informert om hvor varene kommer fra og hva de er med på å finansiere. 

Palestinaaktivisme = antisemittisme?

Hva er antisemittisme, er det et stort problem i dagens samfunn, og kan man sammenkoble det med å støtte til det palestinske folket fram mot frihet?

Hat mot jøder har vært et problem i flere århundrer. Temaet kom først opp i middelalderen, da jødene ble beskyldt for å ha drept Jesus. Men når vi snakker om jødehat i dag snakker vi først og fremst om bevegelsen som vokste fram mot slutten av 1800-tallet. Ordet antisemittisme ble først brukt i 1879 av en tysker ved navn Wilhelm Marr som mente at jøder skulle defineres som en egen rase. Dette vokste utover Europa i starten av 1900-tallet og som en konsekvens ble jødene forfulgt. Etter første verdenskrig, og etter tyskernes tap var det dårlige kår i Tyskland. Jøder ble ofte rundt om kring i Europa sett på som gode forretningsmenn og flinke økonomisk. Konger, og andre ledere i europeiske land utnyttet ofte denne muligheten og ansatte dem, for å bygge sin egen kapital. Etter første verdenskrig, og etter tyskernes tap var det dårlige kår i Tyskland. Den økonomiske tilstanden var dårlig og skylden ble lagt på jødene, som Hitler og co mente var årsaken til situasjonen. Det var veldig viktig å finne en syndebukk for selv å kunne bygge seg opp og få makt i samfunnet. I løpet av Hitlers tid ble 6 millioner jøder uskyldige jøder drept. Hvorfor drepte han dem? Jo, fordi de var jøder. Man trenger ikke å være særlig smart for å skjønne at det som skjedde ikke kan forsvares på noen slags måte, men man ser uheldigvis at antisemittisme også er et problem i dag.

Jøder blir hver eneste dag brukt som ett skjellsord. Din jævla jøde hører man ofte. Personen man sier det til trenger ikke være jøde, men man hører at ordet er negativt ladet. Det er et stort problem at jøder blir plaget på skolen, og i samfunnet. Men hva kommer dette av? Jeg tror det kommer av samfunnets uvitenhet. Ungdommer blir ikke opplyst, og det er lett og trekke enkelte hendelser ut av den helhetlige situasjonen. Om man for eksempel leser om konflikten mellom Palestinere og Israelere er det ofte lett å få sympati med den svake part, slik media legger det fram. Problemet er at det ikke er snakk om jøder. Jøder har ingenting med situasjonen å gjøre, vi kan ikke ta alle under en kam. Det finnes en god del jøder i verden og i Israel som er totalt uenige med Israels politikk.

Men hvor kommer jødene inn i bildet? Når staten Israel ble opprettet i 1948 var det på grunnlag av at jødene trengte sin egen stat på grunn av forfølgelse, og de trengte å samle seg som folk. Dette var et tema fra slutten av 1800-tallet som den første sionistlederen Theodor Hertzel kom med. Sionismen var en politisk bevegelse, uten religiøs bakgrunn. Det var en fin tanke ettersom jøder har blitt forfulgt og jaget fra før Jesu tid. Men det som ble feil var regelen som sa at det bestandig skulle være et jødisk flertall i landet, og jøder skulle bli definert som førsterangsborgere. Et annet problem var at stedet der landet ble satt, i Palestina var det allerede en befolkning, en god blanding men med et overlegent flertall av muslimer.

Kan man legge skylden på jødene for at den sionistiske bevegelsen fikk opprettet en jødisk stat? Som tidligere nevnt har enkelte jøder vært imot dette tiltaket siden staten ble opprettet. Hvorfor skal en stat bygges på et religiøst grunnlag?  Her kommer jødene inn i bildet. Flere jøder flyttet til Israel etter 2. verdenskrig med de vondeste minner, som ingen engang ville ønsket sin verste fiende. Dagen Israel ble opprettet brøt det ut krig, palestinere ble drevet på flukt og det ble et jødisk flertall i staten. Men er det jødene sin feil at de ble angrepet i 1948, og vant krigen? Nei.

Det er viktig å skille mellom jødene og den sionistiske politikken; en politisk retning som utnytter sin posisjon til å ekspandere landet Israel og få mer kontroll og naturressurser. For å få til dette okkuperer de det gjenværende palestinske området og undertrykker innbyggerne. Å fordømme den sionistiske politikken handler ikke om jøder, men om styresettet i Israel i dag. For å kunne ha en saklig diskusjon om konflikten må man klare å se denne forskjellen. Det jødiske flertallet i landet og at jødenes posisjon som førsterangsborgere er ikke den jødiske befolkningens skyld. De flytter til landet for å kunne få dele sitt opphav og nasjonalitet.

Når det er sagt er det kanskje lettere å se at jødehat og palestinsk aktivisme ikke henger sammen på noen slags måte. Det er et enkelt, men usaklig trekk man kan velge å bruke, men som kun viser uvitenhet. Israelsk politikk er i strid med flere menneskerettigheter samt bryter folkeretten. Det er dette som må fordømmes, ikke jødene som folkegruppe. 

Oslo-avtalen - En fredsavtale?

(Lys orange - A-sone, grønn - B-sone, Hvit - C-sone)

Tanken bak Oslo-avtalen var ønsket om fred mellom Palestinere og Israelere. Etter 25 år under full okkupasjon trengte man nå, etter flere konflikter, en ny plan for fred. Det var nå tydelig at det ikke var en militær løsning på konfliktene som hadde holdt på siden 1967 som ville løse situasjonen. Ideen rundt Oslo-avtalen ble derfor satt ut i livet, og skulle gjelde PLO og Israel. Planleggingen foregikk som hemmelige drøftinger i Oslo, igjennom Oslo-prosessen. Grunnen for at arbeidet med avtalen ble mulig var at under perioden satt Arbeiderpartiet i Norge med makten. Det samme var et faktum i Israel, og disse to partiene hadde et nært forhold. Norge hadde også et godt forhold til PLO etter at de hadde hatt FN-styrker inne i Libanon på 1980-tallet, der PLO hadde sitt hovedkvarter. PLO hadde i 1988 anerkjent staten Israels rett til eksistens, og det var da muligheter for at forhandlingene kunne starte. I Norge var daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst veldig engasjert i Israels videreutvikling, og han hadde et godt forhold til daværende utenriksminister Shimon Peres.

Forhandlingene fant sted på starten av 1990-tallet i Oslo. Forhandlingene gikk mellom PLO og representanter for Israel, på flere hemmelige steder i Norge. Den ble signert 13. September 1993 i Washington i USA.

Avtalen skulle gi gradvis selvstyre til palestinerne etter 5 år. Først byene Gaza og Jeriko, deretter de okkuperte områdene på vestbredden. I tillegg skulle de israelske bosetningene trekkes gradvis ut. I 1995 ble Oslo 2 undertegnet, og den innebar at palestinerne skulle få kontroll over Betlehem, Hebron, Jenin, Nablus, Galilea, Ramallah, og Tulkarem.

Oslo-avtalen ble ikke godt mottatt av det palestinske folk. Når jeg møtte palestinere under mitt besøk, og sa jeg var fra Norge og Oslo, svarte de at Oslo-avtalen absolutt ikke var noe vi burde være stolte av. Avtalen ble sett på som et svik mot det palestinske folk, der palestinske flyktninger ikke ble sikret hjemreise. I tillegg ble 49-grensene gitt opp.

I år 2000, samme år som den 2. Intifada brøt ut, ble Oslo-avtalen sett på som død. Den områdeinndelingen blir likevel ennå brukt den dag i dag. Avtalen skulle vare i 5 år, og være over i 1998-1999. Slik ble det ikke. Hele avtalen var en fiasko, og det bunnet mest trolig av at den ikke ble fulgt opp av vesten. Det er også blitt bevist at Holst mottok direkte ordrer av Peres, og opptrådde som et løpebud for ham.

Vestbredden ble delt inn i A-B-C soner der A sonen tilsvarte 17 %, B sonen tilsvarte 24 % og C sonen tilsvarte 59 %. Dette for at det skulle bli en gradvis tilbaketrekning av bosettere. I A-områdene skulle palestinerne ha selvstyre og militær kontroll. Israelske lover sier at ingen israelere får adgang på grunn av sikkerhet. Dette gjelder også egentlig de militære, men det blir brutt så fort de får lyst til å ta seg en tur innom. I B-områdene er det delt styre. Det vil si så mye som at Palestinerne har selvstyre, men det er under Israelsk militær kontroll. Om det er spørsmål om byggetillatelse må det opp til Israelsk styresett. C-områdene er et rent israelsk område, der Israel har full kontroll. Med disse inndelingene blir vestbredden stykket opp, og gjør det vanskeligere for palestinere å forflytte seg.  Det er bygget murer, og satt opp check points for israelske bosetteres sikkerhet.

I dag er situasjonen at det stadig dukker opp nye bosetninger. Israel har nylig godtatt rundt 600 nye bosetninger, der over 100 av dem allerede var ferdig bygd. Med denne bosettingspolitikken blir temaet om fred vanskelig.

Historisk framstilling av Israel/Palestina konflikten fra 1948 til i dag Del 3

Krigen i 1967

Krigen i 1967, også kalt seksdagerskrigen, fant sted fra 5. Juni 1967. Bakgrunnen for krigen var en dårlig tone i Midtøsten, spesielt i Egypt. Araberne sto sammen som brødre, og var fortsatt skeptisk og negativ til opprettelsen av staten Israel på palestinsk område. I 1964 ble PLO opprettet som et palestinsk politisk parti med Yassir Arafat som leder og grunnlegger. Helt fra starten av ville de ikke anerkjenne Israel, og planen var å knuse dem ettersom man så en krig komme.  I mai 1967 hadde Egypt fått nok av FNs fredstyrke som hadde kontroll over Sinai-halvøyen, og kastet dem ut av området. For at landet skulle bli tatt på alvor plasserte de om lag 100.000 soldater på grensen til Israel, samt 1000 stridsvogner klare til kamp. For å påvirke Israel stanset de all transport fra Egypt til Israel via Tiransundet, der det ble fraktet materiale og fartøy via landene. Det var en drastisk beslutning av Egypt, og man skjønte den kom til å få konsekvenser. De arabiske nabolandene støttet riktignok vedtaket.

Israel hadde rustet opp svært sterkt militært, og med god støtte fra Amerika og Storbritannia svarte de Egypt med å plassere 70.000 mer erfarne og strukturerte soldater på grensen. Situasjonen i Midtøsten ble enda mer anspent, og man så en krig i emning. 5. Juni 1967 var den skjebnesvangre dagen som har skyld i all smerten palestinerne har opplevd fra den gang og frem til dags dato. Før klokken var blitt 9 på morgenen begynte israelske soldater å bombe Egypt. Etter krigens 3 første timer hadde de klart å ødelegge og sette ut av drift 286 av 340 jagerfly. Det viser bare hvor sterke Israel var blitt militært, både når det gjaldt våpen og struktur, og i dag regnes Israel som verdens 4. største militærmakt. Den israelske hæren besto av 260.000 mann, mens Egypts hær besto av 120.000. Israel startet i nord i Egypt, og kjempet overlegent over araberne. Dag 2 i krigen ble det beordret tilbaketrekning helt fra Sinai til Suezkanalen (vestbredden).

Selv etter anbefalinger fra FN om ikke å gå inn i krigen, så ikke Jordan annen mulighet en å støtte sin arabiske bror. I mai hadde nemlig Jordan og Egypt inngått en forsvarsavtale, der de skulle forsvare hverandre om en krig skulle oppstå. Jordan fikk hele flyvåpenet sitt ødelagt, og Israel gikk bevist inn i landene Syria, Irak og Jordan og bombet og ødela flyplasser. Samme dag som krigen startet krevde Sovjetunionen i sikkerhetsrådet en våpenhvile med full tilbaketrekning av israelske soldater, noe britene og amerikanerne sa seg enig i, bortsett fra den delen som krevde det israelske militæres tilbaketrekning.

I hovedtrekk kan man si at Israel herjet krigen og utviste full kontroll. Dagen etter krigen brøt ut hadde Israel erobret gamlebyen (Øst-Jerusalem), og ettersom krigen fortsatte tok Israel større og større områder. Den tredje dagen hadde de tatt kontrollen over hele Vestbredden. Etter nye krav om våpenhvile fra sikkerhetsrådet sluttet Jordan seg til 7. juni, og Egypt ble med kvelden 8. Juni.  Natt til 9. Juni kom Israel fram til Suezkanalen. Israel godtok ikke våpenhvilen, og tok heller kontroll over Golanhøydene. Området var svært viktig for Syria, med tanke på å beskytte seg mot krig med Israel. Først etter at Israel annekterte Golanhøydene kunne de se det trygt å slutte seg til FNs krav om våpenhvile, noe de gjorde 10. Juni 16:30. Som resultat hadde nå Israel tatt kontroll over Gaza, Vestbredden, Sinaihalvøyen og Golanhøydene. Et resultat de selv sa seg svært fornøyde med.

7. mars 2012 – oliventreplanting: ” Keep Hope Alive”

8. dagen i Palestina starter med en god palestinsk frokost hos en familie i Beit Sahour. Etter en natt hos en palestinsk ungdom, var vi klare til nok en dag ute i felten for å plante oliventrær. Vi har vært her i Betlehem i samarbeid med YMCA-YWCA JAI i Beit Sahour, og vært med på oliventreplanting programmet ”Keep Hope Alive”. Vi har plantet trær for forskjellige bønder i område C (etter Oslo-avtalen) 3 av de 8 dagene vi har vært her. Bøndene her har papirer på at landet er deres fra tiden da britene hadde kontrollen over Palestina, og mange av de er til og med godtatt av israelske myndigheter. Problemet er ofte at bøndene ikke føler seg trygge når de skal plante  oliventrær alene i frykt for at settlerne skal komme å ødelegge for dem, eller at militæret skal erklære området for lukket militærsone. På grunn av dette har YMCA-YWCA JAI et program som hjelper palestinske bønder med å ta med internasjonale aktører for planting. Siden folkehøgskolen vi kommer fra i Norge (Rønningen) tilhører KFUK-KFUM samarbeider vi med våre palestinske partnere. Tidligere år har klassen Tur/Retur Verden på skolen deltatt på dette programmet, og det har forholdsvis gått greit under selve plantingen. Bonden vi skulle hjelpe i dag hadde jordet sitt omringet av en settlement, men papirene sa at  jordet var hans.

Vi ankom jordet vi skulle plante på rundt klokken 9 denne morgenen. På bussturen ble vi informert om en israelsk kvinneorganisasjon kalt ”Women in Green” holdt til i området. Organisasjonen er kjent for å gå inn på området og plante sine egne  oliventrær med baktanke om at hele landet egentlig tilhører Israel. Vi tenkte vel ikke så mye over det før etter ca. 30-45 minutter ut i plantingen. Da kom det en bil med to kvinner i. De var på avstand så vi kommuniserte ikke med dem, men vi så at de tok opp mobiltelefonene sine og ringte. Vi visste ikke hva de var, men vi ble fortalt av bøndene at dette var ”Women in Green”. Etter noen minutter kjørte sin vei igjen. Vi fortsatte med vårt arbeid og plantet videre. Jeg hadde allerede da en uggen følelse av at dette kom til å ekspandere til noe større, men vi gjorde som vi fikk beskjed om og plantet videre.

Det tok ikke lange tiden før den samme bilen stoppet ovenfor jordet og kvinnene kom ut igjen. Det ble mye snakking i gruppen som plantet, og når vi snudde oss så vi flere militærbiler ankommer stedet. Kvinnene kom gående ned til oss mens de filmet og tok bilder. Jeg var raskt opp med kameraet med den holdningen at jeg legger det ikke ned før jeg får ordre om det. Med dette fikk jeg nesten alt dokumentert på film. Militæret kom opp på jordet og sa at vi skulle slutte å jobbe. Vi fulgte ordren først, men fortsatte etter som det gikk i en rolig diskusjon mellom bonden og militæret. Kvinnene kom og blandet seg inn i samtalen, og stemningen ble mer og mer amper. De fyrte opp bonden og familien hans bevisst slik at det skulle bli dårlig stemning. På dette tidspunktet ble jeg så provosert at jeg tok til tårer og gikk opp i ansiktet på kvinnene og filmet, for å få med hvordan det hele gikk for seg. Den ene kvinnen som var mest ivrig snakket høyt, og begynte å snakke direkte til oss. Vi ble nå bedt om å trekke oss unna å ikke vise følelser, og å ikke bli provoserte. Det var på dette punktet veldig tydelig hvem som var den ”den stygge ulven”. Vi trakk oss tilbake, men hun fortsatte sin tale. Jeg snudde meg og gikk bort til henne for å be henne snakke til kameraet. Hun spurte meg hvorfor jeg gråt, om det var fordi mine besteforeldre drepte hennes under holocaust. Jeg svarte ikke, men tok kameraet nærmere ansiktet hennes. Hun fortsatte med å si at jeg gråt fordi jeg innerst inne visste jeg var på den gale siden. Jeg svarte med å si hva hun mener med den gale siden. Hun ropte ut at vi støttet det folket som ville utrydde jødene. Heldigvis var en klassekamerat bak meg og trakk meg tilbake, når hun startet å kalle oss nazister. Jeg var så provosert at jeg bare gikk fram å tilbake, med høy puls.

Plutselig så vi flere militærbiler og politibiler komme til stedet. Soldatene var utrustet med tåregassgevær. Situasjonen ble mer og mer amper, og det var tydelig at spesielt politiet ville vise makt. De gikk direkte bort til de yngste, som var i midten av 20-årene, for å provosere dem slik at de skulle fyre seg opp. De gikk fra en diskusjon som er under kontroll med eieren av jordet til ungdommene. Det var som om de ville at palestinerne skulle gjøre noe slik at de fikk en grunn til å arrestere dem, og så sannelig klarte de det. En av ungdommene gikk bort fra diskusjonen for å fortsette med å plante mens forhandlingene om jordet foregikk. En politimann gikk bort til han og tok han i armen og sa at han skulle slutte, men siden samtalen fortsatt på hebraisk skjønte jeg ikke så mye mer. Ungdommen var selvfølgelig rasende, men som øyenvitne en meter i fra, kan jeg trygt si at det ikke ble utløst noen form for fysisk vold. En av de andre palestinerne kom ned for å forhindre at krangelen mellom politimannen og palestineren eskalerte. Han dro han vekk fra politiet og plutselig så jeg at politiet gjorde seg klar til å arrestere denne mannen helt uten grunn. Man så på politiet at han ikke kom til å gi seg før palestineren var tatt. Det kom flere til for å roe ned situasjonen. Disse var også israelske soldater. Men som sagt så ga ikke politiet seg og  før han fikk håndjern på palestineren. De tok han med til politibilen, og vi ble bedt om å forlate stedet fordi internasjonale ikke hadde lov til å være på området til tross for at vi hadde visum i Israel.

Vi pakket tingene våre og skulle til å dra. Vi ble så beordret til å la utstyret til oliventreplantingen: spader, pinner osv. bli liggende. Vi fulgte ordren og begynte å gå mot bussen. Det samme måtte de israelske settlerne som gikk med en pistol i buksebeltet. Men før jeg gikk spurte jeg en av soldatene om han synes det var urettferdig at tre settlere, deriblant en såkalt ”spion” gikk med egne våpen i tillegg til å ha 20 israelske soldater i ryggen når vi driver en fredelig kampanje for det palestinske folk. Selv om han hørte på meg, ville han ikke svare. Denne soldaten virket likevel proffere enn resten. Han hisset seg ikke opp, og beholdt roen. Om alle hadde oppført seg som han, hadde det ikke blitt en stor konflikt.

Situasjonen her var veldig merkelig. Den palestinske bonden hadde papirer som la all fakta på bordet, til og med som israelske myndigheter hadde skrevet under på. Så det var veldig tydelig at det var hans eiendom. På en måte er jeg glad for at jeg har opplevd dette, selv om jeg var dypt frustrert der og da. Jeg brukte sitasjonen til å ta bilder og filmer for å kunne formidle til dere der hjemme om hva som skjer her. Dette er kanskje ikke noe som skjer hver dag, men det skjer ofte nok til at man skal ta ansvar og si at dette er noe man ikke skal akseptere. Årsaken til at militæret ankom var en konsekvens av at kvinnene ringte og meldte ifra. Men grunnen til at de jaget oss bort var at landet ikke var kultivert. Så da hadde det ingenting å si at det var hans jorde. ”Women in green” mente at hele Israel og Palestina er deres, og det var lovet fra Gud. Hun fortalte oss også at når vi døde kom vi til å dra opp til himmelen og bli sendt rett ned til helvete. Hun la også vekt på at vi var nazister, men litt rart at hun sier det, når hun står på den ”sterke” siden der de har maskingevær. Ironisk?

Det er vanskelig å formidle dette på en måte som er objektiv, men jeg skriver om det som faktisk skjedde. Man trenger ikke legge vekt på noen side for at man skal skjønne hva som egentlig skjer. Men vi får se hva som skjer de neste dagene. Alle filmklippene, og bildene som ble tatt under hendelsen er levert til en israelsk menneskerettighetsorganisasjon, som skal se på saken. Det er godt å vite at det bringes videre og at noen ser at fryktelige ting skjer her.

Dagen etter vi opplevde situasjonen fikk vi beskjed fra en organisasjon kaldt International Middle East media Center i det vi laget sak om det med TV2. De hadde fått telefon fra bodene som sa at settlerne hadde vært å revet opp trærne vi plantet. Dette kan du lese mer om på deres hjemme side:

http://imemc.org/article/63126

Det siste vi fikk høre var om situasjonen var at gutten som ble arrestert fikk en bot på 2000 NIS, noe som tilsvarer 3200 kr. Dette er en sum som en godt betalt palestiner får i lønn i måneden.

Historisk framstilling av Israel/Palestina konflikten fra 1948 til i dag Del 2

Etter andre verdenskrig:

Etter at den andre verdenskrig var over, satt verdenssamfunnet igjen med dårlig samvittighet og hadde sympati for jødene. Det går ikke på noen måte an å forsvare det som skjedde under krigen. Tapet på 6 millioner jøder er et tall som er så stort at det blir absurd for oss. Det var ingenting som gav nazistene rett til å gjøre det de gjorde. De handlet med urettferdig makt som man ikke kan forsvare. Det at Hitler klarte å manipulere så mange mennesker til å tro at jødene var ekle kryp og bakgrunn for alt vondt i verden, er kanskje vanskelig å forstå. Men er samfunnet ditt helt nede og ødelagt, som tilfellet var i Tyskland etter den første verdenskrig, skal det ikke så mye til for å bli påvirket, med håp om å finne en løsning på sine egne problemer.

Etter krigen var behovet for en verdensorganisasjon større enn noen gang. Det var blitt forsøkt etter første verdenskrig med Folkeforbundet, men nå var det alvor. FN ble dannet like etter krigen var over, og skulle ha hovedfokus på verdensfred. 24. Oktober 1945 er dagen FN ble offisielt opprettet, og de hadde fra den dagen 51 medlemsland.

Et tema som tidlig ble tatt opp i FN var spørsmålet om jødene. Tanken om å opprette en jødisk stat hadde allerede vært et tema siden slutten av 1800-tallet ved at sionistenes far Theodor Hertzel jobbet aktivt for å få en egen stat for jødene. Det var forslag om hvor staten skulle være, Theodor selv foretrakk Argentina, siden det var et stort antall jøder i dette området, men interessen for Palestina var stor, av blant annet religiøse årsaker. Noen få tiår tidligere hadde jøder fått tilgang til å kjøpe jord i Palestina, og de hadde så smått begynt å etablere seg her.

Under krigen flyttet flere jøder til Palestina, og det begynte og oppstå konflikter mellom innflytterne, og palestinerne. Under krigen var den jødiske befolkningen i Palestina på 450.000 innbyggere. Dette ble begrenset av både Storbritannia og Amerika, men det skulle vise seg og ikke være en lett oppgave. Like etter krigen økte immigrasjonen og flere jøder flyttet inn i Palestina. Godt etablert begynner jødene å organisere seg i forskjellige terrorgrupper, med formål å drive britene som styrte Palestina som et mandatområde bort. Dette kan man si de klarte, for etter krigen var det så store konflikter mellom innbyggerne at britene gav ansvaret til FN. Terrororganisasjonen Irgun som ble opprettet i 1938 med David Ben-Gurion som leder hadde et sterkt ønske om å opprette Israel i Palestina. Uansett om det var tilfeldig at Israel ble opprettet i Palestina eller ikke, så er det tydelig bevist at det ble jobbet på spreng for å få det til. David Ben-Gurion kan man vel si hadde veldig store interesser for å få opprettet staten akkurat her. Dette er det flere kilder på. David Ben-Gurion uttaler på krystallnatten 1948 at om han hadde hatt valget mellom å redde alle jødene som døde under andre verdenskrig, eller å ofre halvparten av jødene for å få landet Israel ville han ha valgt det siste. Han formidler også sin plan gjennom et brev i 1937 til sin sønn at palestinerne må vekk, men vi må vente til et passende tidspunkt, som en krig.

FN bestemte seg for å dele opp Palestina i 6 deler, 3 til hver, der Israel skulle bestå av 56% av det palestinske området, og det skulle være 43% igjen for Palestina. 1% skulle være under internasjonal kontroll ettersom at det var en hellig by for flere religioner, og man ønsket å unngå konflikter. I forhandlingene ble ikke palestinerne inkludert, og de godtok heller ikke forslaget som ble lagt fram. Blant annet ble Israel tildelt mest land ennå de representerte kun 33% av befolkningen. En annen konflikt var at den beste jorden ble tildelt Israel, så de var ikke enig i oppdelingen.

Palestinerne var ikke de eneste som var misfornøyde med resultatet av oppdelingen. Statsministeren David Ben-Gurion uttalte at de hadde fått tildelt alt for lite land, men at det var et greit utgangspunkt til å ekspandere. Noe han fikk en fin mulighet til når krigen i 1948 brøt ut 14. mai, samme dag som Israel ble opprettet som stat. Katastrofen var et faktum.

Krigen i 1948.

Det lå i kortene at en krig ville bli utløst om Israel skulle bli opprettet som stat i Palestina. Nabolandene Syria, Libanon, Jordan og Egypt sto klar til å støtte sine arabiske venner, og knuse Israel som stat. I starten av 1948 ble flere palestinere sendt rundt omkring til naboland for å forberede seg på en krig som skulle bryte Israel ned. Dette var både FN og Israel klar over, og dagen de ble opprettet, kalt katastrofedagen blant palestinere, sto israelerne klare med sin egen hær. Irgun som automatisk ble Israels offisielle hær (IMF), var sterke og forberedt. Etter en lang periode med god tid til å etablere seg og bygge seg opp militært i Palestina, kan man trygt si at de knuste motstanderen og tok seieren overlegent.

Planen var klar for araberne og alt virket enkelt. Men det manglet godt samarbeid og planlegging, så Israel vant med sine 60.000 soldater med lite hjelp fra annet enn egne erfaringer. Som seiersmakt annekterte Israel 77% av Palestinsk område. Egypterne tok kontroll over Gazastripen, og Jordan tok kontroll over vestbredden. 11. Juni 1948, etter at FN hadde grepet inn og delvis hadde tatt kontroll over situasjonen, ble det oppnådd våpenhvile. Den ble brutt 9. Juli, men 18. Juli trådde en ny våpenhvileavtale i kraft. I januar 1949 ble en ny våpenhvile avtale inngått mellom Israel og Egypt, etter at nye kamper brøt ut siste delen av 1948.