Historisk framstilling av Israel/Palestina konflikten fra 1948 til i dag

Del 1

Forholdene i Europa før 2. Verdenskrig

Allerede før 2. Verdenskrig tok form var det anspente situasjoner i Europa. Tyskerne som fikk skyld for 1. Verdenskrig slet økonomisk og vestens demokrati og markedsøkonomi var utsatt. I siste halvdel av 1920-tallet sier den franske statsministeren til den tyske utenriksministeren at krigen er over, men ikke striden. Han ba tyskerne legge ned våpnene og gi plass for freden. Etter dette følte mange at den internasjonale og politiske konflikten var over. Selv om den industrielle produksjonen økte, var den økonomiske veksten lav, dette førte til sosialistiske, politiske, og økonomiske kriser. Vi fikk tre betydelige retninger som utbredde seg i Europa. Fascismen, nazismen, og kommunismen som da kom etter den russiske revolusjonen i 1917. Fascismen vokste fram i Italia, og nazismen i Tyskland. Disse ytterpunktene var med på å skape en anspent situasjon.

Noe av det som var med på å ødelegge tyskernes økonomi var deres situasjonen i landet etter krigen, i tillegg til at de ble pålagt til å betale 132.000 millioner gullmark. Dette førte til at tyskerne fikk en gjeld som var umulig å betale, i tillegg til det de hadde mistet av industri, befolkning og ressurser etter krigen. Det ble påpekt her av briten John Maynard Kenynes at dette ville få økonomiske ringvirkninger, og at det skadet muligheten til å gjenreise det økonomiske systemet i Europa.

Hyperinflasjon var noe av det som fikk økonomien til å svikte i Europa på 1920-tallet. Det ble produsert mer penger enn den faktiske produksjonen utgjorde i verdi. I Tyskland ble pengeverdien tilslutt så lav, at 1 dollar var verdt 4.200.000.000.000 tyske mark, dermed fikk ikke pengene verdi, og flere tyskere led av slut, og dårlige levekår. Bakgrunnen var at den tyske regjeringen trykte opp så mye penger for at industrien kunne få støtte. Men samtidig ble resultatet at den tyske marken sank i verdi, og fattigdommen spredde seg. Dette var nok en av grunnene til at nazismen fikk stor oppslutning i Tyskland. Nazistene hadde ikke tro på den demokratiske styreformen og mente at liberale verdier ikke skulle satses på. Det de ønsket å satse på var videreutvikling og oppbygning av en stat som skulle ta vare på sine egne innbyggere, en såkalt velferdsstat, samtidig som de kritiserte kapitalistisk ideologi. Målet var å bygge en sterk militær stat som skulle bli styrt av en diktator som skulle bygge en økonomisk sterk velferdsstat. Dette skulle beskytte de germanske (raserene) fra konkurranse. Nasjonalsosialismen fikk også støtte fra anti-kommunistiske partier rundt omkring i Europa, ikke nødvendigvis for at de støttet fult ut ideologien, men fordi de var redd for den kommunistiske veksten.

For å få orden på økonomikrisen i spesielt Tyskland, mente nasjonalsosialismen  at den innenlandske økonomiske politikken skulle dreie seg om 3 hovedtemaer. Avskaffelse av arbeidsløshet, avskaffelse for hyperinflasjon, og forbedringer for middelklassen og underklassen ved å øke produksjonen av konsumvarer. Tanken var god og viste seg til å fungere. Etter nasjonalsosialismen kom til makten økte de BNP’en sin med 9,5% årlig, og innen for industrien i seg selv økte vekstraten med 17,2%. Så dette var med på å få Tyskland ut av den krisen de var i, både økonomisk, og samfunnsmessig.

Men hvorfor økte jødehatet? Begrepet antisemitt, eller antisemittisme ble lagt fra i 1879 av tyskeren Wilhem Marr, da han definerte jødene som en egen rase. Hatet vokste spesielt i Europa, og det ble sagt at jødene var født mindreverdig. En allmenn oppfatning var at jødene ble født slu, og grådig upålitelig. Dette kan komme av at de hadde flyktet over hele verden og dannet minoritetsgrupper. I de fleste tilfellene eide ikke jøder eget land, og drev derfor med forretninger og salg. Så når det ble nedgangstider i et land fikk jødene skylden. De har bestandig blitt sett på som syndebukker, og et godt eksempel på dette er anklagelsen for drapet på Jesus.

Jødehatet økte i Europa, og Norge var ikke noe ”bedre” enn de andre landene rundt omkring i Europa. Dagen vi fikk grunnloven 17. Mai 1814 var f.eks. en av lovene at jøder ikke fikk komme til riket. Den så kalte jødeparagrafen. I 1914 ble den jødiske slaktemetoden som er svært viktig for dem når de skal følge sin religion, ulovlig. Dette gjelder fortsatt i dag, og er et problem for jødene, som må importere kjøtt fra land som Danmark eller Tyskland. Tidligere statsminister i Norge, Jens Hundseid, la i 1931 fram temaet om rasehygiene, og mente at mange innvandrere i Norge var av mindreverdig rase. I Norge hadde vi derfor en såkalt ”jødehater” som statsminister når nazistpartiet vokste i Tyskland. Dette fikk konsekvenser for Norges syn på nazistenes ideologi ut over 1930-tallet.

Men vi kan gå lengre tilbake i tid, jødehatet var utbredt allerede i tidlig på 1000-tallet, i middelalderen. Den katolske kirkens påbud om at alle jøder måtte bære symboler, eller kjennetegn slik at man kunne vite hvem som var jøde er et konkret eksempel. Mellom 1215 og 1789 var det påbudt med slike merker, ikke bare for jøder, men også arabere. Dette kan sammenlignes med davidstjernen som ble festet på alle jøder under andre verdenskrig mellom 1942 og 1945.

I mellomkrigstiden økte hatet mot jøder, av flere grunner. Den amerikanske politikeren Louis T. McFadden mente for eksempel at den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt som var jødisk brukte en økonomisk metode fra jødene for å tjene jødene. Det gikk ut på å bytte ut gull med papirpenger som man kunne gi til ikke-jøder, mens jødene stakk av med de ”ekte” pengene. I Tyskland mente det tyske rettsvesenet (21. Oktober 1938) at jødene ikke er mennesker. Og de mener at de er som sopp på ett tre, som ikke er dugelig før treet begynner å råtne. Dette sammenligner han med Tysklands tidligere historie. Etter tredveårskrigen da Tyskland var svekket etter store tap, kom jødene inn i bildet i det tyske folk. Via gode fortetningserfaringer utnyttet jødene det tyske folk i følge Walter Buch, som var leder for NSDAPs (nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet) øverste domstol.